Jeg hadde sett frykt, håp, sorg og mirakler, alt sammen pakket inn i de samme små teppene.
Men Wade så ikke ut som en som hørte hjemme i nærheten av babyer født for tidlig.
Så begynte babyen i seng ni å gråte.
Og alt forandret seg.
Horoskopet hans viste bare babygutt Nolan.
Ikke noe fornavn.
Ingen familiebilder tatt opp ved siden av kuvøsen hans.
Ingen kosedyr.
Ingen ballonger.
Ingen stolte besteforeldre som venter i gangen.
Han hadde kommet til verden altfor tidlig.
For liten.
Og altfor alene.
Moren hans, Shelby Nolan, var ung og overveldet, viklet inn i problemer som ingen enkelt sykehusrom kunne løse.
Hun hadde dratt før papirarbeidet i det hele tatt var ferdig.
Ingen far har meldt seg på.
Ingen slektninger ringte.
Noen babyer ankom med hele familier rundt seg.
Lille gutt Nolan hadde bare et armbånd.
Et midlertidig navn.
Og et gråt som hørtes altfor slitent ut for en som nettopp hadde begynt livet.
Den morgenen prøvde vi alt.
Vi sjekket temperaturen hans.
Justerte svøpet hans.
Dimmet lysene.
Gjennomgikk fôringsplanen hans.
Så hvert lille åndedrag og hvert tall på skjermen.
Likevel gråt han.
