Første gang jeg så den gigantiske syklisten gå inn på nyfødtintensivavdelingen vår, trodde jeg han hadde tatt feil vei.
Han var den typen mann folk la merke til før han i det hele tatt sa et ord.
Nesten to meter høy.
Brede skuldre.
Barbert hode.
Tykt hvitt skjegg.
Tatoverte armer.
Og hender så store og arrede at de så ut til å være mer egnet til å sveise stål enn å holde noe så skjørt som en nyfødt baby.
Den svarte skinnvesten hans hadde blitt etterlatt utenfor avdelingen på grunn av sykehusets regler.
Men selv i en blå engangskyrt så Wade «Grizzly» Holden fortsatt fullstendig malplassert ut under de myke lysene på Pine Valley barnesykehus.
Jeg hadde vært sykepleier på nyfødtintensivavdelingen i tretten år.
Jeg kunne det rommet utenat.
Den stille pipingen fra skjermer.
Den varme gløden over kuvøsene.
De hviskede bønnene fra foreldre som trodde ingen kunne høre dem.