«Det er ikke mye,» sa Yusha. Stemmen hans var en åpenbaring: lav, melodisk og uten de harde aksentene hun forventet fra menn. «Men taket vil holde, og veggene vil ikke reagere. Du vil være trygg her, Zainab.»
Lyden av navnet hennes, uttalt med en slik stille alvor, traff henne hardere enn noe slag. Hun falt sammen på en tynn madrass, sansene hennes overfølsomme for rommet rundt henne. Hun hørte ham bevege seg: klirringen av en blikkkopp, raslingen av tørt gress, tenningen av en fyrstikk.
Den natten rørte han henne ikke. Han kastet et tungt, duftende ullteppe over skuldrene hennes og trakk seg tilbake til døråpningen.
«Hvorfor?» hvisket han i mørket.
«Hvorfor hva?»
Hvorfor tar de meg bort? De har ingenting. Nå har de ingenting, bortsett fra en kvinne som ikke engang kan se brødet hun spiser.
Hun kjente ham bevege seg mot dørkarmen. «Kanskje,» sa han mykt, «det er lettere å ikke ha noe når du har noen å dele stillheten med.»
De neste ukene var en langsom oppvåkning. Hjemme hos faren hennes hadde Zainab levd i en tilstand av sansemangel, tvunget til å være stille, stille, usynlig. Yusha gjorde det motsatte. Han ble øynene hennes, men ikke med enkle beskrivelser. Han malte verden i tankene hennes med en mesterlig presisjon.
«Solen i dag er ikke bare gul, Zainab,» sa han mens de satt ved elven. «Den er fargen på en fersken rett før den får blåmerker. Den er tung. Det er følelsen av en varm mynt i håndflaten din.»
Han lærte henne vindens språk: forskjellen mellom hviskingen fra poplene og den tørre klirringen fra eukalyptus. Han brakte henne ville urter og førte fingrene hennes over de taggete myntebladene og den fløyelsmyke salviehuden. For første gang i livet hennes var ikke mørket et fengsel; det var et lerret.
Hun oppdaget at hun lyttet til rytmen av hans tilbakekomst hver natt. Hun oppdaget at hun rakte ut hånden for å berøre det grove stoffet i kappen hans, fingrene hennes stoppet over den jevne slagen i hjertet hans. Hun forelsket seg i et spøkelse, en mann definert av sin fattigdom og sin vennlighet.
Men skygger blir alltid lengre før de forsvinner.
En tirsdag, oppmuntret av sin nyvunne uavhengighet, bar Zainab en kurv til utkanten av landsbyen for å samle grønnsaker. Hun kjente veien: førti skritt til den store steinen, en skarp sving til venstre da hun kjente lukten av garveriet, og deretter rett frem til luften ble avkjølt av bekken.
«Se her,» hvisket en stemme. Det var en stemme som knust glass. «Tiggerdronningen har gått en tur.»
Zainab frøs til. «Aminah?»
Søsteren hennes invaderte hennes personlige rom; duften av dyrt rosevann var kvelende og overveldende. «Du høres patetisk ut, Zainab. Seriøst. Tenk at du byttet et herskapshus mot en jordhytte og en mann som lukter kloakk.»
«Jeg er lykkelig,» sa Zainab med skjelvende, men selvsikker stemme. «Han behandler meg som om jeg er laget av gull. Noe faren vår aldri forsto.»
Aminah lo, en høy, gjennomtrengende latter som skremte en kråke i nærheten. «Gull? Å, din stakkars naive, blinde tosk. Tror du han er en tigger fordi han er fattig? Tror du dette er en tragisk kjærlighetshistorie?»
Aminah lente seg nærmere, pusten hennes varm mot Zainabs øre. «Han er ikke en tigger, Zainab. Det er bot. Han er mannen som tapte alt på et veddemål han ikke kunne vinne. Han blir ikke hos deg av kjærlighet. Han blir hos deg fordi han gjemmer seg. Han bruker din blindhet som en kappe.»
Verden ble stille. Lyden av fugler, vann, vind … alt falmet, erstattet av et brøl i Zainabs ører. Hun vaklet tilbake, staven hennes traff en rot og holdt på å kollapse.
«Han er en løgner,» hvisket Aminah. «Spør ham om den store østbrannen. Spør ham hvorfor han ikke kan dukke opp i byen.»
FORTSETT Å LESE… >>
