Veien ble stille.
De andre betjentene frøs til. Taxisjåføren sluttet å puste et sekund, redd for at ting skulle bli enda verre. Sersjant Wilson snudde sakte hodet mot Emily og skannet henne fra topp til tå. For ham så hun ut som bare en annen kvinne som prøvde å spille heltinne.
«Og hvem tror du at du er?» fnøs han. «Pass dine egne saker og gå til side.»
Emily hevet ikke stemmen. Hun ropte ikke. Hun bare sto på sitt.
«Min sak,» sa hun rolig, «er loven. Og akkurat nå bryter du den.»
Sersjanten lo, en kort, stygg lyd.
«Tror du at du kjenner loven bedre enn meg?»
Emily tok et sakte pust. Årelang erfaring hadde lært henne én ting: makt trengte ikke å skrike.
Hun stakk hånden ned i vesken sin og dro frem navneskiltet sitt.
«Kaptein Emily Parker. New York Citys politiavdeling.»
Skiltet fanget sollyset. I et brøkdels sekund rørte ingen seg.
Sersjantens ansikt mistet fargen. Munnen hans åpnet seg, så lukket han seg igjen. En av offiserene bak ham beveget seg ukomfortabelt, med øynene limt til bakken.
«C-Kaptein?» stammet Wilson.
Emily så ham rett inn i øynene.
«Ja, kaptein. Og jeg har lyttet til alt.»
Taxisjåførens knær holdt på å gi etter. Han grep tak i døren for å holde seg i ro.
Emily fortsatte med stødig, men tung stemme.
«Du truet en mann som ikke begikk noen overtredelse. Du krevde penger. Du brukte makt. Aner du hvor alvorlig dette er?»
Wilson prøvde å komme seg.
«Det må være en misforståelse, frue. Jeg bare –»
«Spar den,» avbrøt Emily. «Du er ferdig med å snakke.»
Hun snudde seg mot sjåføren.
«Herre, sett deg inn i taxien din igjen. Du kan gå.»
Mannens øyne fyltes med tårer.
«Gud velsigne deg», hvisket han og klatret tilbake i setet.
Emily henvendte seg så til de andre betjentene.
«Dere,» pekte hun, «ring innenriksdepartementet. Nå.»
Ingen kranglet.
