Først så jeg bare gjørme, våte blader og noen greiner.
Så …
… beveget noe seg.
Maria skrek og gjemte seg bak meg.
Jeg så nærmere etter.
Fra gjørmen forsøkte to redde små øyne å åpne seg.
Det var en hundevalp.
Den var så skitten og avkreftet at jeg et øyeblikk trodde den var død.
Så løftet den langsomt den ene poten og pep så svakt at jeg nesten ikke hørte det.
Jeg tok den straks opp i armene.
Den var kald.
Veldig kald.
Og så lett at det føltes som om jeg holdt et kosedyr.
I det øyeblikket visste jeg to ting.
For det første måtte vi komme oss til en veterinær med en gang.
Og for det andre …
… hvis stormen ikke hadde forskjøvet lokket to netter tidligere, og hvis Maria ikke hadde vært så nysgjerrig, ville ingen noen gang ha funnet den.
Veterinæren møtte oss allerede i døren til klinikken.
Da han så valpen i armene mine, tok han den straks og løp inn på behandlingsrommet.
Maria holdt hardt i hånden min.
– Mamma … kommer den til å dø?
Jeg bøyde meg ned og kysset henne på pannen.
– Vi gjør alt vi kan for at det ikke skal skje.
De minuttene føltes som timer.
Til slutt kom veterinæren ut.
Han hadde det slitne smilet til en mann som nettopp hadde avsluttet en hard kamp.
– Dere kom tidsnok.
Jeg kjente at knærne ble svake.
– Kommer den til å overleve?
– Jeg tror det. Den er svært dehydrert, veldig svak og redd, men den ser ikke ut til å ha alvorlige skader. Ut fra tilstanden har den trolig bare vært i brønnen i én eller to dager.
Jeg pustet lettet ut.
Akkurat da forsto jeg hva som hadde skjedd.
Stormen som hadde forskjøvet lokket, hadde uten at vi visste det også åpnet den eneste muligheten den hadde til å komme seg ut.
Hvis Maria ikke hadde senket bøtta ned den dagen …
… ville valpen ikke hatt noen sjanse.
Da vi kom hjem, ventet Andrei på oss i hagen.
Jeg fortalte ham alt.
Han sa ingenting.
Han tok en lommelykt og gikk rett bort til brønnen.
Vi fulgte etter.
Han lyste ned i bunnen.
Det var nesten ikke vann igjen.
Bare blader, greiner og gjørme.
– Det var dette som reddet den, sa han lavt. – Hvis det hadde vært vann der, hadde den ikke holdt ut i mer enn noen få minutter.
Vi sto stille og så ned.
Tanken på at den lille jenta vår hadde stått bare noen skritt fra den samme kanten, fikk meg til å skjelve.
Den kvelden la Andrei en tykk kjetting over lokket og låste det med hengelås.
Neste dag ringte vi firmaet som hadde undersøkt brønnen.
– Vi vil at dere fyller den helt igjen.
– Det koster det samme som i fjor, sa mannen.
Jeg så på Andrei.
Ingen av oss nevnte pengene.
Noen ganger er det dyreste valget å utsette det som må gjøres.
Etter noen dager ringte veterinæren.
– Dere kan komme og hente den lille pasienten.
Maria hoppet nesten av glede.
Da vi kom inn på klinikken, løp valpen allerede klønete rundt i rommet og logret med halen.
Den lignet ikke lenger på den gjørmete klumpen vi hadde dratt opp i bøtta.
Den hadde kremfarget pels, store ører og øyne som virket å takke oss uten ord.
