– Hva skal den hete? spurte veterinæren.
Maria smilte.
– Flaks.
– Hvorfor det?
– Fordi den var heldig som vi fant den.
Og jeg tror vi også var heldige som fant den.
Veterinæren lo.
– Jeg tror navnet passer perfekt.
Ingen lette etter den.
Vi la ut meldinger overalt.
Vi spurte naboene.
Vi ringte til dyrevern og omplasseringssentre.
Dagene gikk, og ingen kom.
Så Flaks ble hos oss.
I dag løper den rundt i den samme hagen der den nesten mistet livet.
Og der den gamle brønnen en gang sto, er det nå bare et stykke jord dekket av gress.
Hver gang jeg ser Flaks løpe etter Maria, husker jeg hvor nær vi var å miste et liv på grunn av et arbeid vi stadig utsatte.
Og jeg gjentar alltid det samme for meg selv:
Noen ganger sender Gud deg et tegn akkurat når du trenger det mest.
For oss …
… kom det tegnet i en gammel bøtte fra en brønn vi trodde vi skulle reparere “en dag”
